lørdag 31. mai 2014

Haukugla


Jeg observerte henne for første gang i februar. Haukugla satt på
taket av et gammelt, ubebodd hus. Antakelig en god observasjonspost for en som lever av
smågnagere og småfugl. Lenge satt hun i ro, før hun gjorde et sveip mot et kratt
der en meiseflokk hadde tilhold.
I ukene og månedene fram mot våren observerte jeg henne flere ganger,
enten på hustaket, eller i ei stor gammel bjørk like ved.
Stille. Aldri en lyd å høre.
Så, ved påsketider var hun borte. Viste seg ikke på lenge.
En dag i mai satt haukugla igjen på hustaket.
I det jeg nærmet meg kom det en skarp varsellyd, før hun lettet og fløy mot den gamle bjørka.
Da ser jeg plutselig at det sitter ei ugle på taket, igjen. Den samme ugla? Er ei ugle nå blitt to.
Svaret gir seg selv i neste øyeblikk. Oppe på taket føres haukugleslekta videre.
Den nyankomne var EN UGLE!
Nå, fram mot sommeren, er det bare å håpe.
Kanskje skjer det et lite under i et nærliggende gammelt kråkereir eller ei hul, gammel furu.


Slik satt haukugla første gang jeg så henne.








Haukugla letter fra hustaket,



















setter seg i den gamle bjørka.



















I mai dukka det opp enda ei ugle. Eller kanskje var det EN?



















Slekta føres videre_1





















Slekta føres videre_2

fredag 30. mai 2014

Rypenetter

Når lyset aldri tar slutt, bjørka omsider får museører på, og sola ruller over horisonten i nord.
Da er rypesteggene på sitt mest aktive.



























I lav kveldssol lokkes høna til reviret.


























Når sola nærmer seg midnatt og vårkvelden kjølner, tar han seg en pause på lyngrabben.


























Men snart fortsetter spillet i lyset fra ei glødende sol.



























Det er godt å være til når dag blir til natt i nord


























... og sola går sin gang.