Møte med våren lengst øst i landet.

Eller vår og vår, fru Blom! I alle fall ikke den våren man kan oppleve flere breddegrader lenger sør i vårt langstrakte land; med blomstrende hvitveis og lerka høyt i sky.

Skjønt, lerka høyt i sky - her finnes da sannelig en og annen skjærpiplerke mellom fjæresteinene.

Lengst øst i landet, det er i Finnmark det! Nærmere bestemt på Hornøya i Varanger.
Her, på 70°23′20″N 31°09′25″Ø kommer våren med tusenvis av sjøfugl.
Inn fra Barentshavet kommer de, horder av skarv, krykkje, alke, lomvi og lunde. Tilbake til hekkeplassene fra året før. Allerede i mars–april er det stor aktivitet på Hornøya, som regnes som et av Norges største fuglefjell.

Tusenvis av sjøfugl kler himmelen

Det yrer av liv og lyd. Lukten av fugleskitt er til tider gjennomtrengende. Det skal godt gjøres å bevege seg under de flygende mengdene av sjøfugl uten å oppleve treff av små, kvite bomber. Fram og tilbake mellom hekkeplassene i fuglefjellet og matfatet i havet utenfor går det en tilsynelatende evig strøm av fugl. Selv om ikke hekkinga har begynt enda i april, er lundene på plass utenfor jordhulene i torvbakken, toppskarven i ura, krykkje, alke og lomvi på hyllene i fjellet. Her er mye som må forberedes. Hekkeplasser må ordnes, det  må ryddes opp i sosiale forhold – og slekten føres videre.

Alke

Lomvi, også kalt ringvi på grunn av den hvite øyenringen

Krykkjepar

Skulle våren på Hornøya likevel velge å ta en pause for en innkommende vinterstorm fra havet, noe den ofte gjør i mars-april, forsvinner Hornøyas vingede skarer  til havs. Under stormen ligger fjellet tomt, men straks været har lagt seg, er det full aktivitet igjen.

Stormen slår inn over Hornøya

I skarveura flokker toppskarven seg i snøfokket

Toppskarven mestrer de fleste forhold.

I begynnelsen av april i år inviterte Bjarne Riesto og Knut-Sverre Horn til fotoworkshop på Hornøya. På øya ble vi installert på fyret midt oppe på øya, deltakere fra flere steder i landet, for å feste sjøfuglene på øya til minnebrikka. Fra Vardø ble vi fraktet med båt ut til Hornøya. Her er det gode landingsforhold, med egen flytebrygge. 

Allerede ved ilandstigning møtes vi av flokker med toppskarv på bergene. Oppe i berget høres krykkjene godt. Her sitter også alke og lomvi. Ja, til og med polarlomvien har funnet seg til rette her. Etter hvert dukker også lundene opp. Oppe på øya holder gråmåse og svartbak til. Rett som det er observerer vi også flere polarmåser. Sammen med flokker av ravn, patruljerer de fjellsidene på jakt etter fugl de kan lure mat i fra.

Minnebrikkene fyltes fort opp i sjøfuglkoloniene på Hornøya. Her var det ikke en gang nødvendig med lange teler. Med litt tålmodig forsiktighet kom man ganske tett på flere av fuglene. Skiftende vær ga mye spennende lys, men også utfordringer når snødrevet sto inn fra havet. Da gjaldt det å ha dype solblendere. Dype solblenedere var ikke særlig til hjelp da været virkelig tok makta. Fra havet i nord-vest kom en sterk storm feiende inn over Øst-Finnmark. Meteorologene kunne til og med melde om orkan i kastene. Da var det trygt å være installert i fyrvokterboligen. Få bygg er vel tryggere enn slike i et så heftig vær. Full storm til tross, fotografering ble det. Noen av oss fant ei leside. Her kunne vi betrakte havets enorme krefter i bølgene som slo mot land – og et par havert som tydeligvis ikke hadde problemer i den kraftige sjøen.
Dagen etter våknet vi til en annen verden. Sola stå opp over Varangerfjorden i øst, og fuglene i fjellet på vestsida av øya var tilbake. Bare avbrutt av frokost og en velsmakende lunsj, fylte vi minnebrikkene også denne dagen.

Hornøya er et mekka for en tålmodig fuglefotograf