Møte med våren lengst øst i landet.

Eller vår og vår, fru Blom! I alle fall ikke den våren man kan oppleve flere breddegrader lenger sør i vårt langstrakte land; med blomstrende hvitveis og lerka høyt i sky.

Skjønt, lerka høyt i sky - her finnes da sannelig en og annen skjærpiplerke mellom fjæresteinene.

Lengst øst i landet, det er i Finnmark det! Nærmere bestemt på Hornøya i Varanger.
Her, på 70°23′20″N 31°09′25″Ø kommer våren med tusenvis av sjøfugl.
Inn fra Barentshavet kommer de, horder av skarv, krykkje, alke, lomvi og lunde. Tilbake til hekkeplassene fra året før. Allerede i mars–april er det stor aktivitet på Hornøya, som regnes som et av Norges største fuglefjell.

Tusenvis av sjøfugl kler himmelen

Det yrer av liv og lyd. Lukten av fugleskitt er til tider gjennomtrengende. Det skal godt gjøres å bevege seg under de flygende mengdene av sjøfugl uten å oppleve treff av små, kvite bomber. Fram og tilbake mellom hekkeplassene i fuglefjellet og matfatet i havet utenfor går det en tilsynelatende evig strøm av fugl. Selv om ikke hekkinga har begynt enda i april, er lundene på plass utenfor jordhulene i torvbakken, toppskarven i ura, krykkje, alke og lomvi på hyllene i fjellet. Her er mye som må forberedes. Hekkeplasser må ordnes, det  må ryddes opp i sosiale forhold – og slekten føres videre.

Alke

Lomvi, også kalt ringvi på grunn av den hvite øyenringen

Krykkjepar

Skulle våren på Hornøya likevel velge å ta en pause for en innkommende vinterstorm fra havet, noe den ofte gjør i mars-april, forsvinner Hornøyas vingede skarer  til havs. Under stormen ligger fjellet tomt, men straks været har lagt seg, er det full aktivitet igjen.

Stormen slår inn over Hornøya

I skarveura flokker toppskarven seg i snøfokket

Toppskarven mestrer de fleste forhold.

I begynnelsen av april i år inviterte Bjarne Riesto og Knut-Sverre Horn til fotoworkshop på Hornøya. På øya ble vi installert på fyret midt oppe på øya, deltakere fra flere steder i landet, for å feste sjøfuglene på øya til minnebrikka. Fra Vardø ble vi fraktet med båt ut til Hornøya. Her er det gode landingsforhold, med egen flytebrygge. 

Allerede ved ilandstigning møtes vi av flokker med toppskarv på bergene. Oppe i berget høres krykkjene godt. Her sitter også alke og lomvi. Ja, til og med polarlomvien har funnet seg til rette her. Etter hvert dukker også lundene opp. Oppe på øya holder gråmåse og svartbak til. Rett som det er observerer vi også flere polarmåser. Sammen med flokker av ravn, patruljerer de fjellsidene på jakt etter fugl de kan lure mat i fra.

Minnebrikkene fyltes fort opp i sjøfuglkoloniene på Hornøya. Her var det ikke en gang nødvendig med lange teler. Med litt tålmodig forsiktighet kom man ganske tett på flere av fuglene. Skiftende vær ga mye spennende lys, men også utfordringer når snødrevet sto inn fra havet. Da gjaldt det å ha dype solblendere. Dype solblenedere var ikke særlig til hjelp da været virkelig tok makta. Fra havet i nord-vest kom en sterk storm feiende inn over Øst-Finnmark. Meteorologene kunne til og med melde om orkan i kastene. Da var det trygt å være installert i fyrvokterboligen. Få bygg er vel tryggere enn slike i et så heftig vær. Full storm til tross, fotografering ble det. Noen av oss fant ei leside. Her kunne vi betrakte havets enorme krefter i bølgene som slo mot land – og et par havert som tydeligvis ikke hadde problemer i den kraftige sjøen.
Dagen etter våknet vi til en annen verden. Sola stå opp over Varangerfjorden i øst, og fuglene i fjellet på vestsida av øya var tilbake. Bare avbrutt av frokost og en velsmakende lunsj, fylte vi minnebrikkene også denne dagen.

Hornøya er et mekka for en tålmodig fuglefotograf

Månelyst

Verken brøytebiler eller krim på tv fristet denne flotte mandagskvelden. Go´stolen ved tv´n fikk stå i fred. Angrer ikke! På toppen kunne vi studere  Kågens fantastiske fjellverden i et fullkomment månelys. Men det var tydeligvis andre som også hadde valgt utelivet framfor tv´n. Opp ved 500-metern på Breikågen gjorde to skikjørere seg klar. Langs veien mot Storstein kjørte en nordlysjeger i sakte fart på forgjeves leiting etter nordlys. På nattehimmelen blinket et fly seg på vei mot Tromsø.
Hodelykt? Nei, det var det ikke behov for i kveld.

Nordlys

Å møte nordlyset på en topp, høyt i terrenget, gir helt andre opplevelser enn nede i lavlandet.
Alt av fourensende lys forsvinner - bare naturens og himmelrommets lys som råder.

Godt nytt år!

Et riktig godt nytt år ønskes alle lesere av bloggen.
Bildet av Skjervøy (værre) er tatt i det det nye året starter.

Rudolf er på vei

En riktig god jul til alle dere som leser bloggen min!

Huset, igjen...

Enkelte motiver slipper aldri helt taket. De dukker opp i tankene, igjen og igjen. Må stadig hentes fram på skjermen. Er det noe der, noe jeg ikke har sett tidligere? Slike motiver, slike bilder, vet jeg har en sjanse! Så får bildene fred en stund, før de atter hentes fram igjen. Da er jeg sikker. Dette motivet, disse bildene, har livets rett!
Det gamle huset nord på Kvaløya er et slikt motiv. Ensomt, forlatt og forfallent. Det har helt sikkert en historie å fortelle. For meg er det nok å være der. Se landskapet og lyset, føle nærværet av aktivitet i og omkring. Huset er forlatt, men ikke aleine. Oteren har sine faste veier både inne og ute. Jevnlig beiter det rein rundt huset, og måse, kråke og ravn benytter garantert taket for å speide etter mat.
En gang i døgnet  ruller Karlsvogna over landskapet og det gamle huset. Skaper liv på sitt vis.

Lys og varme i ei mørketid