onsdag 23. mai 2012

Vår på 70 grader nord.

Kald vår gir varm sommer, sier gamle folk her. I så fall blir sommeren - når den kommer - god og varm.
For vel en og en halv uke siden sto snødrevet som en vegg utenfor stuevinduet.

 

Det nytter ikke å klage på været i mai når en bor her oppe, selv om alle meldinger fra sør i landet viser tepper av villblomster, grønne plener og nyklekte fuglunger. Her, som måsen knapt har lagt sine tre egg og rypesteggen enda jobber døgnet rundt for å sjarmere diverese høner rundt omkring.
Vi lever på trua og håpet om at skinner ikke sola i dag, så varmer den desto bedre i morgen.


Fjellrypesteggen på barrabbene innover i fjelldalene gir oss håp. I lyse vårnetter holder han det gående, markerer revir og brisker seg for høna. Ved St.Hans-tider ligger hun på brunspettede egg under en stein opp i ura.


Vårnettene er lyse! Allerede i mars merker vi endringer - og lysere skal det bli. Det gyldne beltet nord i havet vokser i styrke. Fra midten av mai triller solkula over horisonten, uten stans. Mørket begrenser ingen handlinger, for noen måneder. Turen til fjells kan like gjerne starte midt på natta som om dagen.




Så, en dag løsner det. Det høres når isen smelter og fossen slipper seg løs. Med ett grønnes liene, og snart er det sommer - og den skal vistnok bli god og varm.
Livet er herlig på 70 grader nord!

lørdag 5. mai 2012

Hare (Lepus timidus), til glede og frustrasjon.

Blant jegere er nord-norske hareøyer et kjent begrep. Her vasser man i hare. På de revefrie øyene har det lille dyret fått lov til å formere seg uhindret - og ivrige jegere har gnidd seg i hendene.
De ivrigste har sogar prøvd seg med hund. Det fortelles om en slik jakt, at hunden ble så forvirret  av harene som spratt opp over alt, at den til slutt nektet å jage.
Selv om utsatte øyharer har fått lov til å formere seg fritt, uten naturlige fiender, har naturen likevel ordnet det på sin måte. Mange av øypopulasjonen har  opplevd sykdommer grunnet innavl.
Mest kjent er vel harepesten (Tularemi) som også kan smitte til mennesker.
Da haren ble satt ut på Arnøya, muligens en gang på 60-tallet, var det kanskje med håp om å øke jaktmulighetene på øya. Men så gikk det som det måtte gå: Haremor og harefar formerte seg. Ikke bare en gang, men mange, mange. Harepus erobret øya - til glede for ivrige harejeger, men til enorme frustrasjon for alle hageeiere. Hver vår og sommer gjorde den stadig økende harebestanden reint bord.
Noen så også sitt snitt til å tjene noen kroner. Det fortelles om jeger som fyllte traktorhengere  med hare som ble solgt til vilthandlere lenger sør. Så kom pesten. Over store deler av øya forsvant etterhvert harene. Bare de sterkeste overlevde.
I dag har harebestanden på Arnøya tatt seg opp igjen, men ikke alle deler av øya er like tett besatt. Fortsatt skaper den frustrasjon blant hageeiere, som helst så at det langørede dyret forsvant.
Da er nok jegerne som besøker øya mer fornøyd, ikke minst kongeørna, som i enkelte revir ser ut til å ha spesialisert seg på hare. 

 Vårsola er god å varme seg på.
 På lette føtter tar haren seg opp de bratte gressbakkene.
 I steinura stikker den enda vinterhvite haren seg godt fram.


 Unge kongeørner overlever godt på en god harebestand.