Akkarvik - ei bygd på Arnøya

Akkarvik er ei lita bygd sørvest på Arnøya. For ttredve år sida var Akkarvik ei livlig bygd, med egen skole, butikk og postkontor. Bygdas fiskere leverte fangsten sin på fiskebruket, og sauene beita i de frodige liene rundt bygda. Akkarvik sto på anløpslista til hurtigbåten fra Tromsø. Her var det liv laga.
Men i Akkarvik, som så mange  andre steder flytta ungdommen ut for å ta utdanning eller jobbe. Få kom tilbake. Barnetallet sank, og på 1980-tallet ble skolen lagt ned. Gjennomsnittsalderen i bygda steg. Etterhvert sto flere og flere hus tomme. Ble bare lufta om sommeren, når folket kom hjem på ferie. Posten ble lagt ned og butikken forsvant.
I dag bor det bare noen få mennesker igjen i den lille bygda.





























Akkarvik - bygda under Trolltinden

Akkarvikdalen - bygda er omgitt av en fantastisk natur, året rundt.

Lyngenhalvøya med sine mange tusenmeterstopper danner kulisse mot sør.
Fra  Nesset, lengst sør i bygda, er utsynet mot den mer kjente halvøya  svært vakker.

Lyngenhalvøya i sør

Regnbuens farger. Bak ruver Finnkjerka.

Vinter under Trolldalstinden

Vest for Akkarvik finnes flere tidligere bosettinger.
Lengst vest ligger Sotnes. Her ble husene bygget opp igjen etter krigen, men demontert og satt andre steder da folket flytta her fra på 1950-tallet.

Engnes i mitt hjerte

Lengst nord på øya, der hav og horisont møtes og det store havet viser krefter mot land, frister Engnes en naturfotograf. En verden for seg, stort sett bebodd av natur - og mye vær. Lyset skaper former, gir liv og endres - alt i en evig strøm.

Engnes i mitt hjerte

Det magiske lyset

Kontraster

Lyse mai-netter

En sommer på hell

Mai-natt på Engnes

Et teppe av blomster. Reinrose.

Tungsjø og polare lavtrykk fra nord.

På vei hjem

Bølgen

Humlens flukt, vil den vare?

Av verdens ca 250 humlearter er 34 registrert i Norge. For de fleste av oss er en humle en humle. Det er likevel greit å vite at det finnes både lynghumle, åkerhumle, hagehumle og taigahumle - i tillegg til de 30 andre registrerte humleartene i Norge. For mange er humla bare en pest og en plage, når den surrer rundt oss i sommervarmen.
Da er det svært viktig å vite at humlene har en svæt viktig rolle i pollineringen av mange av naturens nyttevekster og blomster. Enkelte arter pollineres bare av humler
Å sitte i en nordnorsk eng av geitrams en varm sommerdag, er en studie i hardt arbeid. Humlene flyr fra blomst til blomst. Aldri på samme sted mer enn noen få sekunder.
Hva med bestøvningen om humlen sluttet å surre?
I dag er humlenes eksistens truet. En rekke negative faktorer i humlas leveområder, som sprøytemidler, klimaendringer - ja, til og med trærne i parken, har redusert humlenes mulighet for å overleve. Denne sommeren melder media om massedød av humler i Norge grunnet tresorten parklind. Parklind er innført til landet, og plantet ut i en rekke parker. Parklinden har heldigvis ikke evnen til å spre seg, men har en høy konsentrasjon av et sukkerstoff som humlene ikke tåler.

Humla (ikke artsbestemt) arbeider intenst med geitramsen

Haukugla

Jeg observerte henne for første gang i februar. Haukugla satt på
taket av et gammelt, ubebodd hus. Antakelig en god observasjonspost for en som lever av
smågnagere og småfugl. Lenge satt hun i ro, før hun gjorde et sveip mot et kratt
der en meiseflokk hadde tilhold.
I ukene og månedene fram mot våren observerte jeg henne flere ganger,
enten på hustaket, eller i ei stor gammel bjørk like ved.
Stille. Aldri en lyd å høre.
Så, ved påsketider var hun borte. Viste seg ikke på lenge.
En dag i mai satt haukugla igjen på hustaket.
I det jeg nærmet meg kom det en skarp varsellyd, før hun lettet og fløy mot den gamle bjørka.
Da ser jeg plutselig at det sitter ei ugle på taket, igjen. Den samme ugla? Er ei ugle nå blitt to.
Svaret gir seg selv i neste øyeblikk. Oppe på taket føres haukugleslekta videre.
Den nyankomne var EN UGLE!
Nå, fram mot sommeren, er det bare å håpe.
Kanskje skjer det et lite under i et nærliggende gammelt kråkereir eller ei hul, gammel furu.



Slik satt haukugla første gang jeg så henne.



Haukugla letter fra hustaket,



setter seg i den gamle bjørka.



I mai dukka det opp enda ei ugle. Eller kanskje var det EN?



Slekta føres videre_1



Slekta føres videre_2

Rypenetter

Når lyset aldri tar slutt, bjørka omsider får museører på, og sola ruller over horisonten i nord.
Da er rypesteggene på sitt mest aktive.

I lav kveldssol lokkes høna til reviret.

Når sola nærmer seg midnatt og vårkvelden kjølner, tar han seg en pause på lyngrabben.

Men snart fortsetter spillet i lyset fra ei glødende sol.



























Det er godt å være til når dag blir til natt i nord

... og sola går sin gang.

Møte med våren lengst øst i landet.

Eller vår og vår, fru Blom! I alle fall ikke den våren man kan oppleve flere breddegrader lenger sør i vårt langstrakte land; med blomstrende hvitveis og lerka høyt i sky.

Skjønt, lerka høyt i sky - her finnes da sannelig en og annen skjærpiplerke mellom fjæresteinene.

Lengst øst i landet, det er i Finnmark det! Nærmere bestemt på Hornøya i Varanger.
Her, på 70°23′20″N 31°09′25″Ø kommer våren med tusenvis av sjøfugl.
Inn fra Barentshavet kommer de, horder av skarv, krykkje, alke, lomvi og lunde. Tilbake til hekkeplassene fra året før. Allerede i mars–april er det stor aktivitet på Hornøya, som regnes som et av Norges største fuglefjell.

Tusenvis av sjøfugl kler himmelen

Det yrer av liv og lyd. Lukten av fugleskitt er til tider gjennomtrengende. Det skal godt gjøres å bevege seg under de flygende mengdene av sjøfugl uten å oppleve treff av små, kvite bomber. Fram og tilbake mellom hekkeplassene i fuglefjellet og matfatet i havet utenfor går det en tilsynelatende evig strøm av fugl. Selv om ikke hekkinga har begynt enda i april, er lundene på plass utenfor jordhulene i torvbakken, toppskarven i ura, krykkje, alke og lomvi på hyllene i fjellet. Her er mye som må forberedes. Hekkeplasser må ordnes, det  må ryddes opp i sosiale forhold – og slekten føres videre.

Alke

Lomvi, også kalt ringvi på grunn av den hvite øyenringen

Krykkjepar

Skulle våren på Hornøya likevel velge å ta en pause for en innkommende vinterstorm fra havet, noe den ofte gjør i mars-april, forsvinner Hornøyas vingede skarer  til havs. Under stormen ligger fjellet tomt, men straks været har lagt seg, er det full aktivitet igjen.

Stormen slår inn over Hornøya

I skarveura flokker toppskarven seg i snøfokket

Toppskarven mestrer de fleste forhold.

I begynnelsen av april i år inviterte Bjarne Riesto og Knut-Sverre Horn til fotoworkshop på Hornøya. På øya ble vi installert på fyret midt oppe på øya, deltakere fra flere steder i landet, for å feste sjøfuglene på øya til minnebrikka. Fra Vardø ble vi fraktet med båt ut til Hornøya. Her er det gode landingsforhold, med egen flytebrygge. 

Allerede ved ilandstigning møtes vi av flokker med toppskarv på bergene. Oppe i berget høres krykkjene godt. Her sitter også alke og lomvi. Ja, til og med polarlomvien har funnet seg til rette her. Etter hvert dukker også lundene opp. Oppe på øya holder gråmåse og svartbak til. Rett som det er observerer vi også flere polarmåser. Sammen med flokker av ravn, patruljerer de fjellsidene på jakt etter fugl de kan lure mat i fra.

Minnebrikkene fyltes fort opp i sjøfuglkoloniene på Hornøya. Her var det ikke en gang nødvendig med lange teler. Med litt tålmodig forsiktighet kom man ganske tett på flere av fuglene. Skiftende vær ga mye spennende lys, men også utfordringer når snødrevet sto inn fra havet. Da gjaldt det å ha dype solblendere. Dype solblenedere var ikke særlig til hjelp da været virkelig tok makta. Fra havet i nord-vest kom en sterk storm feiende inn over Øst-Finnmark. Meteorologene kunne til og med melde om orkan i kastene. Da var det trygt å være installert i fyrvokterboligen. Få bygg er vel tryggere enn slike i et så heftig vær. Full storm til tross, fotografering ble det. Noen av oss fant ei leside. Her kunne vi betrakte havets enorme krefter i bølgene som slo mot land – og et par havert som tydeligvis ikke hadde problemer i den kraftige sjøen.
Dagen etter våknet vi til en annen verden. Sola stå opp over Varangerfjorden i øst, og fuglene i fjellet på vestsida av øya var tilbake. Bare avbrutt av frokost og en velsmakende lunsj, fylte vi minnebrikkene også denne dagen.

Hornøya er et mekka for en tålmodig fuglefotograf

Månelyst

Verken brøytebiler eller krim på tv fristet denne flotte mandagskvelden. Go´stolen ved tv´n fikk stå i fred. Angrer ikke! På toppen kunne vi studere  Kågens fantastiske fjellverden i et fullkomment månelys. Men det var tydeligvis andre som også hadde valgt utelivet framfor tv´n. Opp ved 500-metern på Breikågen gjorde to skikjørere seg klar. Langs veien mot Storstein kjørte en nordlysjeger i sakte fart på forgjeves leiting etter nordlys. På nattehimmelen blinket et fly seg på vei mot Tromsø.
Hodelykt? Nei, det var det ikke behov for i kveld.

Nordlys

Å møte nordlyset på en topp, høyt i terrenget, gir helt andre opplevelser enn nede i lavlandet.
Alt av fourensende lys forsvinner - bare naturens og himmelrommets lys som råder.

Godt nytt år!

Et riktig godt nytt år ønskes alle lesere av bloggen.
Bildet av Skjervøy (værre) er tatt i det det nye året starter.

Rudolf er på vei

En riktig god jul til alle dere som leser bloggen min!

Huset, igjen...

Enkelte motiver slipper aldri helt taket. De dukker opp i tankene, igjen og igjen. Må stadig hentes fram på skjermen. Er det noe der, noe jeg ikke har sett tidligere? Slike motiver, slike bilder, vet jeg har en sjanse! Så får bildene fred en stund, før de atter hentes fram igjen. Da er jeg sikker. Dette motivet, disse bildene, har livets rett!
Det gamle huset nord på Kvaløya er et slikt motiv. Ensomt, forlatt og forfallent. Det har helt sikkert en historie å fortelle. For meg er det nok å være der. Se landskapet og lyset, føle nærværet av aktivitet i og omkring. Huset er forlatt, men ikke aleine. Oteren har sine faste veier både inne og ute. Jevnlig beiter det rein rundt huset, og måse, kråke og ravn benytter garantert taket for å speide etter mat.
En gang i døgnet  ruller Karlsvogna over landskapet og det gamle huset. Skaper liv på sitt vis.

Lys og varme i ei mørketid

Timer i fotoskjulet

Forrige helg var jeg så heldig å få være med en kamerat i fotoskjulet han har satt opp.
Mens nordlyset enda blafret over himmelen, krøp vi inn i skjulet. Viktig å være tidlig ute
så de vi ønsket å feste til minnebrikkene ikke skulle se at vi var der.
Åte var lagt ut lang tid i forveien. Her var store fristelser for liten og stor: En trafikkdrept rein, en sau, en hare og diverse fiskeavfall.
I det novemberdagen forsiktig brøt fram, dukket de første gjesten opp. Ravn, tett etterfulgt av kråke og skjære… . En lav morgensol brakte med seg lyden av tyngre vingslag. Snart hadde vi to unge havørner i full eting noen meter fra skjulet - uten at de først ankomne gjesten lot seg forstyrre av de to mektige rovfuglene. Kråke-Jens så tvert imot til å more seg med å erte havørnene. Først da ei kongeørn sveipet over åteplassen, stakk kråker, skjærer og ravn unna i en viss fart. Straks faren fra oven var over var de tilbake.

Mye godt å spise!

Hvem kom først?

Den sterkestes rett.

Salg av bilder fra Østvangs perspektiv - natur i nord.

Østvangs perspektiv - natur i nord leverer bilder fra naturen i nord, først og fremst fra den vakre og mektige naturen i Nord-Troms.
Bildene kan leveres som forstørrelse på fotopapir eller skumplate, som print på aluminiumsplate eller akryl.
Eksempel på priser:
20x30 cm forstørrelse på papir   kr 500,-
30x40 cm forstørrelse på papir   kr 700,-

60x80 cm aluprint                       kr 2800,-
80x120 cm aluprint                     kr 3200,-

Andre format og priser på forespørsel.

For bestilling/spørsmål om bestilling, vennligst ta kontakt på mail: ostvangsperspektiv@gmail.com

Øyenes fantastiske fjellverden

På vei opp mot toppen av Trolldalstind vandret vi under en blå augusthimmel.
Opp ved toppvarden hadde et skylag fra sørvest nådd oss igjen. Skyene la seg som et lokk over oss der vi sto på toppen, med landskapet under oss og Nord-Fugløy i nord. Lenger ute i havet dominerte fortsattblå himmel.

Øyenes fantastiske fjellverden

Høst i øyenes fantastiske fjellverden. Selv fjerne tinder står klart fram i den kalde, klare høstlufta.
Det finnes knapt noe vakrere i fjellet enn en stille, klar septemberdag med lav sol.