Troll i ord, troll i stein.

Troll, det urtypisk norske!
Denne mystiske skapningen som for de fleste av oss har materialisert seg gjennom Ivo Caprinos filmatisering av norske folkeeventyr.  Vi har et klart indre bilde av trollenes liv. Troll bor i fjell; Trolltind, Trolldalen, Trollheimen. Trollene vokter sitt rike. De er der, alltid, men vi ser dem ikke.
Eller...?

                                                                     (Canon 5D MKII, Canon EF 24-70 (70mm), 1/60 sek, f/9,0)

Naturens tusenårige krefter har skapt troll i stein - eller var det et stakkars troll som ikke nådde hjem før sola sto opp?
Var det morgensola som grep fatt i trollgubben som vokter inngangen til Trolldalen på Kågen.
Høyt oppe under toppen av Trolltind har han stått så lenge folk kan huske.

                                                                       (Canon 5D MKII, Canon EF 24-70 (70mm), 1/60 sek, f/9,0)

Antakelig var det drømmen om å danse ved midnatt som falt i grus for trollet på Breikågen.
Vi kan gjerne peke nese, han kommer ikke etter oss likevel.
Formet av tidens tann og naturens krefter - vind, vann, frost.

Snart Sommer på Kågen

Bjørka er et vakkert tre! Midnattsola og sevjen presser fram museører og kler nakne trær i grønn sommerdrakt.  Våren her nord ligger langt etter våren sør i landet, men så er den desto vakrere når den kommer.

Vårbjørk:Canon EOS 5D MkII, Canon EF 70-200 2.8 L IS USM (115mm), 1/250 s, f/5.0

Svartbaken i Skinnstakkvika

Skjervøya, steinen i havet, byr på mange små viker og innsmett. Her har folk i generasjoner klort seg fast og funnet sitt utkomme. Skattøra, Finneidet og Isakeidet er plasser på øya der det en gang bodde folk og dyr. 

Mellom Engnes og Skjervøyvågen, finnes ei lita vik som mange har hørt om, men få har besøkt. I Skinnstakkvika finnes spor av dagens mennesker. Her ligger enda ei lita bu som en gang ble benyttet under laksefisket. Nå er laksefisket med not og garn i sjøen omtrent en sagablott og den lille bua til nedfalls. Krattskogen har overtatt, og i dag er det stort sett bare måse og oter som ferdes her.

Men hvorfor navnet Skinnstakkvika?  Har det opprinnelse i folk som har bod her? En hendelse? Et funn?

Derom tier historien.

Vår på 70 grader nord.

Kald vår gir varm sommer, sier gamle folk her. I så fall blir sommeren - når den kommer - god og varm.

For vel en og en halv uke siden sto snødrevet som en vegg utenfor stuevinduet.

 

Det nytter ikke å klage på været i mai når en bor her oppe, selv om alle meldinger fra sør i landet viser tepper av villblomster, grønne plener og nyklekte fuglunger. Her, som måsen knapt har lagt sine tre egg og rypesteggen enda jobber døgnet rundt for å sjarmere diverese høner rundt omkring.

Vi lever på trua og håpet om at skinner ikke sola i dag, så varmer den desto bedre i morgen.

Fjellrypesteggen på barrabbene innover i fjelldalene gir oss håp. I lyse vårnetter holder han det gående, markerer revir og brisker seg for høna. Ved St.Hans-tider ligger hun på brunspettede egg under en stein opp i ura.

Vårnettene er lyse! Allerede i mars merker vi endringer - og lysere skal det bli. Det gyldne beltet nord i havet vokser i styrke. Fra midten av mai triller solkula over horisonten, uten stans. Mørket begrenser ingen handlinger, for noen måneder. Turen til fjells kan like gjerne starte midt på natta som om dagen.

Så, en dag løsner det. Det høres når isen smelter og fossen slipper seg løs. Med ett grønnes liene, og snart er det sommer - og den skal vistnok bli god og varm.

Livet er herlig på 70 grader nord!

Hare (Lepus timidus), til glede og frustrasjon.

Blant jegere er nord-norske hareøyer et kjent begrep. Her vasser man i hare. På de revefrie øyene har det lille dyret fått lov til å formere seg uhindret - og ivrige jegere har gnidd seg i hendene.

De ivrigste har sogar prøvd seg med hund. Det fortelles om en slik jakt, at hunden ble så forvirret  av harene som spratt opp over alt, at den til slutt nektet å jage.

Selv om utsatte øyharer har fått lov til å formere seg fritt, uten naturlige fiender, har naturen likevel ordnet det på sin måte. Mange av øypopulasjonen har  opplevd sykdommer grunnet innavl.

Mest kjent er vel harepesten (Tularemi) som også kan smitte til mennesker.

Da haren ble satt ut på Arnøya, muligens en gang på 60-tallet, var det kanskje med håp om å øke jaktmulighetene på øya. Men så gikk det som det måtte gå: Haremor og harefar formerte seg. Ikke bare en gang, men mange, mange. Harepus erobret øya - til glede for ivrige harejeger, men til enorme frustrasjon for alle hageeiere. Hver vår og sommer gjorde den stadig økende harebestanden reint bord.

Noen så også sitt snitt til å tjene noen kroner. Det fortelles om jeger som fyllte traktorhengere  med hare som ble solgt til vilthandlere lenger sør. Så kom pesten. Over store deler av øya forsvant etterhvert harene. Bare de sterkeste overlevde.

I dag har harebestanden på Arnøya tatt seg opp igjen, men ikke alle deler av øya er like tett besatt. Fortsatt skaper den frustrasjon blant hageeiere, som helst så at det langørede dyret forsvant.

Da er nok jegerne som besøker øya mer fornøyd, ikke minst kongeørna, som i enkelte revir ser ut til å ha spesialisert seg på hare. 

 Vårsola er god å varme seg på.

 På lette føtter tar haren seg opp de bratte gressbakkene.

 I steinura stikker den enda vinterhvite haren seg godt fram.

 Unge kongeørner overlever godt på en god harebestand.

På leiting etter våren

Grågåsa er en art som har spredd seg kraftig her i Troms de siste 10 - 15 årene. Hver vår oppdages flere nye hekkelokaliteter, til glede for ivrige jegere, men til desto større frustrasjon for dem som opplever at åkre beites ned.
Grågåsa forsvinner ut av fylket vårt om høsten, men er nå tilbake på nye og gamle hekkeplasser
- om enn ikke helt klar for hekking.

Elgkua

I det kveldslyset trenger gjennom den tette skogen ser jeg elgkua. Profilen er ikke til å ta feil av.
Hun har oppdaget meg lenge før jeg ser henne. Blir stående lenge med det vakre kveldslyset i bakgrunnen.
Ikke før den godt voksne kalven som følger henne tar et urolig skritt fram, glir hun majestetisk videre inn i kvelden. De to dyra har hatt en grei vinter med lite snø.
Og snart er det sommer!