Jakt på yttersida

Mot kveld etter rypejaktas første dag i Breidvika på Rebbenesøy.

Vest i havet stiger Sør- Fugløya 360 meter til værs.

Storhavet i vest tar kveld.

Miljøkriminalitet

… verken mer, eller mindre!
På ei skogsmyr der folk ferdes, på vei til et lite fiskevann, noen få hundre meter fra en gammel, godt vedlikeholdt traktorveg legges spor på spor av terrengkjøretøy. Snart like bredt som en firefelts motorvei.
Når et spor er for bløtt for firehjulingen, og vannet fra myra etter hvert fyller opp det som blir ei grøft, legges et nytt spor på siden. Snart går fem, seks spor i bredden. Vakkert er det ikke, og fullstendig ødeleggende for myra.
Sporene på bildene er plantet i ei myr i Nord-Troms. Dette er naturvandalisme på sitt verste!

Et kjørespor har utviklet seg til et gjørmehav.

Magi

Våt seinsommernatt. Tunge regnskyer har presset seg ned fjellsidene i flere timer. I sjutida stilner sommerregnet, en stille fuktighet ligger over landskapet. Lyng, gras og blomster prydes av tusenvis av små dråper. Som små glassperler blinker dråpene i morgenstillheten. En vakker opplevelse som selvfølgelig bringer kameraet  fram.

En lett morgenbris endrer alt. Glassperlene faller til bakken.
Magien er brutt.

(Canon EOS 5D MKII, EF 70-200 f/2.8, 180mm 1/20sec f/10,  ISO 320)

Knølhval i Kvænangen

Denne sommeren har en knølhval besøkt Kvænangen. I lengre tid har hvalen holdt seg i fjorden innenfor Sørstraumen - antakelig har den funnet et godt matforråd bestående av sild og småsei, nok til et opphold. Med minutters mellomrom har man kunnet observere hvalen. Den oppdages gjerne i det den kommer til overflaten og blåser.
Knølhvalen, "Megaptera novaeangliae" som den heter på latin, er en stor bardehval. Den kan bli opp til 15 meter lang og veie 30 tonn. Knølhvalen er svært lett å identifisere på sine lange sveiver.
"Megaptera" betyr forøvrig  "store vinger". Sveivene er hvite på undersiden (se bildet).
Knølhvalen beveger seg over  store avstander. Om vinteren oppholder de seg som regel i varmere strøk der de formerer seg. Knølhvalen i våre havområder samler seg rundt Karibia om vinteren.
Bortsett fra mennesket, er spekkhoggeren knølhvalens største fiende.
Knølhvalen er fredet.

Marinbiologen Fredrik Broms har siden 2008 i samarbeid med kolleger fra Island og Grønland samlet inn bilder av knølhvaler i nordlige farvann. Alle knølhvaler har et unikt utseende. Ved hjelp av bilder prøver forskerne å bygge opp et identifiseringsarkiv for å lære mer om denne hvalens biologi og vandringsmønster.
Les mer om Fredrik Broms og arbeidet hans.

Troll i ord, troll i stein.

Troll, det urtypisk norske!
Denne mystiske skapningen som for de fleste av oss har materialisert seg gjennom Ivo Caprinos filmatisering av norske folkeeventyr.  Vi har et klart indre bilde av trollenes liv. Troll bor i fjell; Trolltind, Trolldalen, Trollheimen. Trollene vokter sitt rike. De er der, alltid, men vi ser dem ikke.
Eller...?

                                                                     (Canon 5D MKII, Canon EF 24-70 (70mm), 1/60 sek, f/9,0)

Naturens tusenårige krefter har skapt troll i stein - eller var det et stakkars troll som ikke nådde hjem før sola sto opp?
Var det morgensola som grep fatt i trollgubben som vokter inngangen til Trolldalen på Kågen.
Høyt oppe under toppen av Trolltind har han stått så lenge folk kan huske.

                                                                       (Canon 5D MKII, Canon EF 24-70 (70mm), 1/60 sek, f/9,0)

Antakelig var det drømmen om å danse ved midnatt som falt i grus for trollet på Breikågen.
Vi kan gjerne peke nese, han kommer ikke etter oss likevel.
Formet av tidens tann og naturens krefter - vind, vann, frost.

Snart Sommer på Kågen

Bjørka er et vakkert tre! Midnattsola og sevjen presser fram museører og kler nakne trær i grønn sommerdrakt.  Våren her nord ligger langt etter våren sør i landet, men så er den desto vakrere når den kommer.

Vårbjørk:Canon EOS 5D MkII, Canon EF 70-200 2.8 L IS USM (115mm), 1/250 s, f/5.0

Svartbaken i Skinnstakkvika

Skjervøya, steinen i havet, byr på mange små viker og innsmett. Her har folk i generasjoner klort seg fast og funnet sitt utkomme. Skattøra, Finneidet og Isakeidet er plasser på øya der det en gang bodde folk og dyr. 

Mellom Engnes og Skjervøyvågen, finnes ei lita vik som mange har hørt om, men få har besøkt. I Skinnstakkvika finnes spor av dagens mennesker. Her ligger enda ei lita bu som en gang ble benyttet under laksefisket. Nå er laksefisket med not og garn i sjøen omtrent en sagablott og den lille bua til nedfalls. Krattskogen har overtatt, og i dag er det stort sett bare måse og oter som ferdes her.

Men hvorfor navnet Skinnstakkvika?  Har det opprinnelse i folk som har bod her? En hendelse? Et funn?

Derom tier historien.