Jordugla jakter

Jordugla (Asio flammeus) er tilbake i Kvænangen. Med sitt og skarpe blikk saumfarer den jorder og åpne glenner på jakt etter smågnagere. 

Selv om smågnagerbestanden ikke er som den var for et par år siden, finner jordugla
fortsatt næring nok. Spissmus og smågnagere er hovednæringa, men den kan også en sjelden gang ta fugl.

Jordugla er lettest å få øye på når den jakter over kulturlandskapet.

Med sitt skarpe blikk ser ugla den minste bevegelse i gresset

...ei kråke flyr over

Toppandas historie

Under et besøk på Prestvannet oppe på Tromsøya forleden, fikk jeg øye på et toppandpar i ei lita råk nord i vannet (dette var for et par uker siden). Som sedvanlig var det hannfuglen med sin topp, sine guloransje øyne og sort- og hvitglinsende fjærdrakt jeg først la merke til.



Toppand hann på Prestvannet

Imidlertid var det hans mer uanselige make som etterhvert fanget interessen.

Jeg oppdaget at hun hadde en blank aluminiumsring om venstre fot.

Hun var altså ringmerket, men hvor og når?

Toppand hunn med ring

Det var ikke mulig å lese av ringen der og da.

Men da jeg hadde lastet ned bildene på dataen og forstørret et par av dem kraftig,

kunne jeg se at hun bar en ring fra Stavanger museum med nr.4224323



Det lot seg gjøre å lese av ringen

Jeg fikk raskt svar da jeg la ut observasjon på gruppa fuglinord@yahoogroups.com
Morten Helberg fra Ytre Enebakk skriver:
"Ja dette var ei av mine gamle flammer, merket som voksen hunn på Prestvannet 11.08 2000.
Minst 14 år gammel altså, men rene ungdommen i forhold til det som står oppgitt til europeisk aldersrekord, på sidene til EURING kan man leseat ei dansk toppand ble skutt etter 45 år...

Noen hater måker

Hva har måsen, kirkeklokkene og hurtigruta

felles?

Jeg greier ikke alle lydene, spesielt ikke de lydene som egentlig alltid har vært her, men som jeg nå har begynt å legge merke til/irritere meg over. Kirkeklokkenes kiming en tidlig søndag morgen (skulle liksom prøve å få sove litt lenger på fridagen). Hurtigrutas tuting når den siger inn vågen (vil gjerne ha hurtigruta, men den trenger vel ikke bråke slik). Måsens våryre skrik ved første glimt av en annen årstid i februar – naturen er vakker, men vekk med alt jeg ikke liker/har bestemt meg for ikke å like.

”Jeg hater måker”, det sa forfatter og visesanger Odd Børretzen.

Nei, ærlig talt! Jeg verken hater eller misliker måsen. Den høre jo til her på øya.

Det ville jo vært rart med en kyst uten måseskrik. Og skremmende!
Måsen er indikatoren på at det er liv i havet.  En kyst, et hav, uten måse og måseskrik
ville være en død kyst.
Det kan så være at høye måseskrik høres godt i vår- og sommernatta, holder oss våken
- og til tider irriterer oss voldsomt. Men skal vi være ærlige, vil vi nok overleve og til og med sove godt, om vi slutta å irritere oss over naturens lyder.
Vi kan i verste fall ta forholdsregler i form av ”sov i ro” i ørene, eller kanskje lukke vinduet.
Det hele handler vel mest om vår evne til å akseptere og glede oss over at det er naturens lyder vi hører, og ikke dundrende maskinstøy.

Måsen er faktisk en karakter i fugleverdenen. Se bare på bildene under.
Her snakker vi om natur som tilpasser sin skjønnhet.
Gråmåsen har til og med glimt i øyet.

Grågås-vår.

Akka er tilbake, klar for en ny sommer og et nytt kull.
Gassefar er selvfølgelig vaktsom med.

Ærfugl

Ærfugl

Skabbrev

Skabbens herjinger vises tydelig.

Han har det ikke godt nå,  reven som smatt over veien en tidlig morgen i Kvænangen.

På avstand så den ut som et ganske staselig eksemplar av sorten, men da jeg fikk han i telelinsa, så jeg med en gang at ikke alt var som det skulle med mikkel.
Et stort parti på ryggen var uten pels. Flere andre steder på kroppen manglet også hår.
Denne rødreven var tydelig angrepet av skabb.

Reveskabben kommer av en midd (Sarcoptes scabel) som borer seg inn i dyrets hud og legger egg. Etter noen døgn klekkes larvene, som etter hvert utvikler seg til voksne midd.
Skabben skaper  intens kløe, og reven mister etter hvert pelsen flere steder på kroppen. Huden blir betent og skorpeaktig.  En skabbete rev får etter hvert sterkt redusert helsetilstand, og den får problemer med å skaffe seg føde. Etter noen måneder dør den.

Reveskabben kom til Norge fra Sverige på midten 1970-tallet.  En antar at revebestanden etter hvert utvikler resistens mot midden.
Reveskabb kan også smitte til andre hunde- og kattedyr. Hvis familiens hund smittes av reveskabb bør den behandles av veterinær. Mennesker som kommer i kontakt med smittede dyr kan oppleve sterk kløe som etter hvert forsvinner. Revemidden kan nemlig ikke reprodusere seg med menneske som vert.

Fjæreplytt i april

Fjæreplytt (Calidris maritima)
Canon 5D MKII, EF 300 f/4 IS+ 1,4x @ f/7.1, 1/2000 sek, iso 500

Sola varmer den lille vaderen nå. Forholdene var ikke like lyse da vi møttes i fjæra i desember.
I skumringslyset midt på dagen var det det bare den lille vaderens plystretoner som fortalte at det levde mellom fjæresteinene.
Men nå, nå skinner aprilsola varmt på flokkene av fjæreplytt som flytter seg mellom steinene i fjæra.
Om ikke mange uker spliuttes flokkene opp i par, som i løpet av noen korte sommeruker bringer slekta videre.
Noen her i Troms, andre kanskje på Svalbard, der fjæreplytten er den vanligste vaderen.