Grågås-vår.

Akka er tilbake, klar for en ny sommer og et nytt kull.
Gassefar er selvfølgelig vaktsom med.

Ærfugl

Ærfugl

Skabbrev

Skabbens herjinger vises tydelig.

Han har det ikke godt nå,  reven som smatt over veien en tidlig morgen i Kvænangen.

På avstand så den ut som et ganske staselig eksemplar av sorten, men da jeg fikk han i telelinsa, så jeg med en gang at ikke alt var som det skulle med mikkel.
Et stort parti på ryggen var uten pels. Flere andre steder på kroppen manglet også hår.
Denne rødreven var tydelig angrepet av skabb.

Reveskabben kommer av en midd (Sarcoptes scabel) som borer seg inn i dyrets hud og legger egg. Etter noen døgn klekkes larvene, som etter hvert utvikler seg til voksne midd.
Skabben skaper  intens kløe, og reven mister etter hvert pelsen flere steder på kroppen. Huden blir betent og skorpeaktig.  En skabbete rev får etter hvert sterkt redusert helsetilstand, og den får problemer med å skaffe seg føde. Etter noen måneder dør den.

Reveskabben kom til Norge fra Sverige på midten 1970-tallet.  En antar at revebestanden etter hvert utvikler resistens mot midden.
Reveskabb kan også smitte til andre hunde- og kattedyr. Hvis familiens hund smittes av reveskabb bør den behandles av veterinær. Mennesker som kommer i kontakt med smittede dyr kan oppleve sterk kløe som etter hvert forsvinner. Revemidden kan nemlig ikke reprodusere seg med menneske som vert.

Fjæreplytt i april

Fjæreplytt (Calidris maritima)
Canon 5D MKII, EF 300 f/4 IS+ 1,4x @ f/7.1, 1/2000 sek, iso 500

Sola varmer den lille vaderen nå. Forholdene var ikke like lyse da vi møttes i fjæra i desember.
I skumringslyset midt på dagen var det det bare den lille vaderens plystretoner som fortalte at det levde mellom fjæresteinene.
Men nå, nå skinner aprilsola varmt på flokkene av fjæreplytt som flytter seg mellom steinene i fjæra.
Om ikke mange uker spliuttes flokkene opp i par, som i løpet av noen korte sommeruker bringer slekta videre.
Noen her i Troms, andre kanskje på Svalbard, der fjæreplytten er den vanligste vaderen.

Elg

I det bikkja og jeg runder en liten kolle står den der. Stor, flere hundre kilo kjøtt, på litt over 20 meters avstand. Elgoksen har ganske sikkert hørt oss en stund, og jeg regner med at bikkja også har kjent lukta av elgen, selv om hun ikke har vist tegn. I hennes nese er det stort sett bare lukt av fugl som gjelder.

Den gevirløse elgoksen står rolig og stirrer på oss. To store ører står rett opp og viser nysgjerrighet.  Foran hvert av ørene viser en bar flekk at nytt gevir er på vei. Det forrige geviret forsvant tidligere i vinter.  Hvis dette er den samme oksen som holdt til i området i fjor, er sjansen stor for at han blir en riktig praktkar når nytt gevir er på plass.

Forhåpentligvis får han også muligheter til å bringe sine gener videre.

Oksen ser noe avventende på oss, og rekker tunge!

Canon 5D MKII, EF 300 f/4 IS @ f/8, 1/250 sek, iso 400

Elgen er en ganske ny art her på øyene i Nord-Troms. For 30 år siden var besøk av streifdyr en sjeldenhet, men da var bestanden på fastlandet heller ikke særlig stor.
De siste årene har bestanden økt kraftig, og vi finner elg på alle de større øyene i området.

På Kågen i Skjervøy, der dette møtet fant sted, ble det åpnet for jakt i 1996. Den gang hadde jaktlaget kun fellingstillatelse på en elg. Den første elgen som ble felt lovlig i Skjervøy kommune var en 14 takkers okse. Den ble felt av Bjørn Pedersen fra Taskeby.
I flere år var kvoten på bare ett dyr, mens  bestanden økte. Etter hvert ble det også observert elgkyr med både en og to kalver. Sist høst hadde de to jaktlagene på Kågen til sammen åtte dyr på kvota. I 2006 ble det også åpnet for elgjakt på Nord-Uløy. Der var kvota i fjor på fem dyr.

På Arnøya observeres det også elg jevnlig, både sommer og vinter.

Ørene legges bakover og busta reiser seg.
Et tegn på at oksen har fått nok av besøket.
Canon 5D MKII, EF 300 f/4 IS @ f/10, 1/250 sek, iso 400

Møtet med elgoksen på Kågen går mot slutten.

Om det er min nærgåenhet eller bikkjas tilstedeværelse som irriterer, er ikke godt å si. 

Antakelig er vi sammen årsaken til at oksen legger på ørene, snur seg helt rundt, 

senker hodet og reiser bust - tydelig irritert.

Det er på tide å trekke seg tilbake.

Kassiopeia

Klar nattehimmel kan være så mye mer enn auroras dans. En skal ikke langt vekk fra tettstedenes lysforurensing før himmelhvelvingen åpenbarer seg med millioner av stjerner. Tar  en seg litt tid, vil også kjente og ukjente stjernebilder tre fram.
Som på bildet, tatt fra Skjervøya mot Laukøya og Arnøya i nord.
Stjernebildet Kassiopeia er lett kjennelig på nordhimmelen, der de fem klareste stjernene danner en W. Hun sees høyt opp i midten, over Arnøyhøgda. Til venstre er stjernebildet Persevs. Under Kassiopeia sees stjernene i Andromedagalaksen, mens Kefevs sees til høyre for Kassiopeia. Et svakt  nordlys krydrer også himmelen denne vakre februarnatten.

Canon 5D Mk II, EF 16-35mm, f2,8 @ 16mm, 15 sek, f.4.5, iso 800

Kassiopeia, den vakre, men akk så hovmodige dronninga fra gresk mytologi, var gift med kong Kefevs i Etiopia. Hun var mor til Andromeda.  Kassiopeia skrøt av at hun var vakrere enn nereidene, havguden Poseidons døtre. Poseidon sendte et havuhyre som plaget landet til kong Kefevs. For å få en slutt på plaginga ofret kongen sin datter Andromeda til  uhyret, men Persevs befridde henne.

Historien ender til slutt med at Poseidon forvandler Persevs, Andromeda, Kefevs og Kassiopeia til stjernebilder.

Fugløya

Ute i Nordishavet mellom Vannøya og Arnøya, i et værhardt hav, stiger en mektig klippe opp av havet.
Fugløya eller Nord-Fugløy er et velkjent merke for fiskere og andre sjøfarende.
Den 750 meter høye klippeøya er kjent for store kolonier av sjøfugl. Øya huser også en havørnstamme.
Fugløya er omringet av rike fiskefelter, noe som har gjort at folk flere ganger opp gjennom historien har fosøkt å bosette seg. Det sies at de første førsøk på bosetting allerede ble gjort for over 300 år siden.
Vanskelige landingsforhold har gjort det vanskelig å bo på øya.
Dette forstår enhver som har søkt seg til øya. Ilandstigning selv på en vakker sommerdag,
kan være et sjansespill.
Først på begynnelsen av 1900-tallet fikk Indre Gamvik på øyas østside en liten molo og ei skikkelig stø. Dette ga støtet til utviklinga av et lite fiskevær, med kaianlegg, rorbuer, pakkhus, trandamperi, butikk og post. Nord-Fugløy skole ble også etablert. Når værforholdene lå til rette for det, kunne dampskip anløpe med post og passasjere. Forbindelsen til omverdenen ble stadig bedre.
Den kjente dikteren Nordahl Grieg besøkte øya på 1930-tallet. Han ville lage en film om øya, men det ble det aldri noe av.
Etter krigen gikk det tilbake med virksomheten på Fugløya. Da fiskeflåten ble motorisert, var det ikke lenger nødvendig å bo så nær fiskefeltene.
I 1951 ble posten nedlagt. Da flyttet også de siste beboerne fra øya.
I dag er det bare rester igjen av moloen i Indre Gamvik. Noen av husene på land er fortsatt bevart og godt vedlikeholdt av grunneierne.
Husene benyttes flittig i multebærtida, for Fugløya er  kjent for sine store, gyllenrøde multer.
Nord-Fugløy er nå fredet, med restriksjoner på ilanstigning i hekketida.

Nord-Fugløy, vill og vakker.

Nesten uvirkelig når februarsola kaster sisne siste stråler mot den 750 høye
toppen på Fugløya.

Kulisse

I sør, under Brusen, kaster Fugløya seg
 i havet mot Lyngen